Søndag og tur, hvor fotball blir kveldens spenning (Norge mot Brasil) ...

Skog og vaffel kaller, så kursen settes for Åspaviljongen.

Det ble vaffel til slutt,

 etter fall med syltetøysiden ned.

Så ble det en ny og mer nensom transport frem til bordet - Nå lyktes jeg med andre forsøk.

Turen har gått oppom Landfallhytta og tilbake til området for vaffel katastrofen og tankene som har hjemsøkt meg på veien frem og tilbake.

Hvor det er perioder med tanker om "å neiiii",

 igjen og igjen og gjenopplevelsen av vaffel øyeblikket.

Hvorfor kommer episoden tilbake og tilbake,

 har blitt en fin undring underveis.

Episoden startet med å helle solo i glasset med is ved disken og overraskende få vaffelen servert umiddelbart og da ble det en kaffekopp, solo flaske, glass med solo og papptallerken med vaffel.

Ideen som ble veien mot katastrofe var solo flaske og glass i høyre hånd, så kaffekopp med talerken med vaffel oppå, hvor hanken var der venstrehånd balanserte kopp og talerken.

Så var døra på gløtt og tanken om å bruke benet for å åpne ble valgt, døra er tung og det vet jeg, beregningen av åpningen var antatt stor nok og bevegelsen ut ble påbegynt og vips kom døren raskere tilbake, eller min bevegelse var tregere enn tenkt - uansett ble resultatet at talerkenen fikk nok ubalanse og vipps landet vaffelen selvfølgelig med syltetøyet og brunosten ned.

Der så jeg talerkenen ligge ubesudlet oppe på vaffelen og døra var fortsatt min uvenn som jeg holdt med benet og satte fra meg kaffekopp og solo utstyret og innså at inngangsteppet hadde mer syltetøy enn vaffelen.

Andre kunder kom til unsetning og jobben med å rydde opp etter meg ble et felles prosjekt, som jeg satte både pris på og hadde skammens fornemmelse lurende rett under overflaten.

Turen har dekodet hva som dukket opp av skam, for "flink gutt syndrommet" har sin refleks som årsakbilde og turen har fått tid til å dekode hvordan jeg selv anså løsningen med tallerken på toppen av koppen som veldig risikofyllt og det å faktisk innse at risikoen ble akseptert, siden vaffelen ankom raskere enn forventet og ble min rause tanke rundt egen feil beslutning.

Risiko og overmot ble veien og utfordringene med døren kjenner jeg jo egentlig til og er det som da har hjemsøkt tankene på turen frem og tilbake.

En underliggende forståelsen av at dette var en for stor risiko og at jeg valgte det usikre optimistiske fremfor det som ble et naturlig annet valg når jeg fikk ny vaffel - Bære drikke for seg og vaffel deretter, som ble en forventet trygg suksess.

Tur i skogen gjør sitt med de støyende tanker og i løpet av turen var tankene totalt fraværende 2 ganger, hvor jeg og naturen var på samme frekvens ... Fantastisk hvordan skogens ro kan få nullstilt min rytme.